Kongstanken

Jeg har en kompis, Knut, som etter mange av nyttårstalene har sagt: «Husker du hva Kong Harald sa?»

Det har jeg tenkt på nå. For det var ikke nødvendigvis de store ordene. Ofte var det ganske enkelt sagt, men noe ble sittende igjen. En tanke, et spørsmål, noe om hvem vi ønsker å være og hva slags fellesskap vi vil ha. Knut fanget kanskje noe vesentlig der. Kong Harald satte tanker i sving.

Nå er kong Harald borte, og jeg har tenkt flere ganger på hva det vil si å lykkes som konge. En konge har jo begrenset formell makt. Han kan ikke instruere folket, og han kan ikke bestemme hva vi skal mene. Likevel følger det sterke forventninger med rollen. En rolle er jo nettopp også et sett av forventninger.

Vi forventer at kongen representerer noe mer enn seg selv. At han på en eller annen måte står der på vegne av oss, både når vi feirer og når vi sørger, og kanskje aller mest når noe skjer som gjør oss små og ganske maktesløse.

Kongstanken. En forestilling om hva du skal tjene og hva du skal stå for når situasjonene skifter og det ikke lenger er så enkelt å vite hva som er riktig å gjøre. Hva holder? Hva vil jeg være tro mot? Hvem ønsker jeg å være når det faktisk gjelder?

Jeg vet ikke hva Harald selv ville kalt sin kongstanke. Men når jeg ser på måten han fylte rollen gjennom mange år, synes jeg noe går igjen: mennesket først, verdighet, omtanke, fellesskap og et «vi» som helst skulle bli større, ikke mindre.

Jeg husker nyttårsorkanen som traff Nordvestlandet i 1992. Den gangen jobbet jeg i Felleskjøpet. Jeg mistet ikke selv noe i orkanen, men mange av eierne våre gjorde det. Bønder fikk hus, fjøs og driftsbygninger skadet eller ødelagt, og gjennom jobben kom jeg tett på hvor hardt dette traff mange.

De ikoniske bildene av Harald i en blå boblejakke og slagstøvler, ute blant folk som forsøkte å forstå hva som hadde skjedd og hva som nå måtte gjøres. Han kunne ikke reparere husene, gjøre ødeleggelsene ugjort eller fjerne avmakten.

Men han kunne komme.

Det har blitt stående for meg som et sterkt bilde på ledelse. Når et menneske med en viktig rolle bruker oppmerksomheten sin til å vise respekt, nærhet og omtanke, kan det bety mer enn vi noen ganger tror. Det sier: Jeg  ser dere. Det som har skjedd med dere, angår meg, og oss. Dere står ikke alene. Det løser ikke problemet, men det kan bygge tillit. Og i krevende situasjoner er tillit ofte en av de viktigste kreftene vi har.

Det samme så vi, på en helt annen måte, etter 22. juli. Harald forsøkte ikke å forklare det uforklarlige. Han var synlig berørt, men holdt samtidig fast ved noe vi trengte å bli minnet om: friheten, demokratiet og fellesskapet. Noen ganger trenger vi ikke en leder som later som han har svarene. Vi trenger en som står støtt nok til at vi andre klarer å orientere oss litt.

Talen i Slottsparken i 2016: «Norge er dere. Norge er oss.» Jeg tror den setningen kommer til å leve lenge, fordi den gjorde noe med grensen rundt ordet «vi». Harald snakket om mennesker med ulik bakgrunn, ulik tro, ulik kjærlighet og ulike liv. Han gjorde ikke forskjellene mindre. Han gjorde fellesskapet større. Det er en ganske viktig forskjell. Det er lett å samle mennesker mot noen. Det er langt vanskeligere å samle mennesker rundt noe.

Og noen ganger må fellesskap også bety å se det vi helst skulle sluppet å se. Da Harald anerkjente uretten staten hadde påført samene gjennom fornorskningspolitikken, var det ikke en hyggelig historie om Norge. Men fellesskap blir ikke sterkere av at vi pynter på virkeligheten. Noen ganger må noen si at dette gjorde vi ikke godt nok, dette må vi se, og dette må vi lære av.

Jeg opplevde at Harald også hadde en evne til å utfordre oss uten å stå med pekefingeren høyt hevet. Han kunne legge fram et annet bilde og la oss tenke selv. Hvem er egentlig «vi»? Er sirkelen vår stor nok? Det er kanskje noe av det Knut har reagert på etter nyttårstalene. Harald fortalte oss ikke alltid hva vi skulle mene, men han kunne få oss til å tenke litt over hvem vi ønsket å være.

Og så var det omtanken. Måten han møtte mennesker på i sorg, etter katastrofer og ute i små lokalsamfunn. Men også når mennesker hadde fått til noe.

Møtet med Ståle Solbakken og landslaget etter VM stikker seg også ut. Utenfor Slottet sto folk og feiret. Inne møtte kongen laget med stolthet og takknemlighet. Han forsto at dette handlet om mer enn fotball. I noen uker hadde mange av oss kjent på noe samtidig, nervene, gleden, stoltheten og fellesskapet. Også der representerte han på en måte oss andre.

Humoren betydde også noe. Den tørre, litt lune selvironien gjorde rollen mindre stiv og reduserte avstanden. Han kunne spøke med sin egen død da den ved en feil ble meldt, og med sin egen langsomhet i å forstå kvinnen han hadde levd sammen med i et helt liv. Han kunne bære en stor rolle uten hele tiden å gjøre seg selv stor.

Verdier betyr lite hvis de bare finnes i festtaler eller på veggen. De må kunne kjennes igjen når virkeligheten kommer. I en boblejakke på Nordvestlandet, i ordene etter 22. juli, i hvem som får plass i «vi», i viljen til å se det vi ikke har gjort godt nok, i omtanken, i humoren og i gleden sammen med mennesker som har fått til noe.

Klokskap lever i det vi sier og i det vi gjør.

Kong Harald var et menneske. Han fylte en krevende rolle gjennom mange år på en måte som gjorde at svært mange kjente tillit til ham. For ledelse handler kanskje mindre om hvor stor rollen vår er enn om hva vi bruker den til, hvem vi ser, hva vi står støtt i når det stormer, og hva mennesker sitter igjen med etter møtet med oss.

Kanskje var Kong Haralds kongstanke nettopp dette: å tjene noe større enn seg selv, og å gjøre «vi» litt større.